Hvad er det naturmøtet gjør med oss?

Friluftslivets grand old man om hvorfor vi skal bevæge os - og vores børn - ud i naturen.

Udeskoledreng på bro.
Jeg ser i disse Fjeldturene en folkeoppdragende Magt av stor Betydning. For det vi vinner  der, er ikke blott bredde om Bringen og styrke i Leggene saa vi kan bevege oss med ”norsk Anstand”, men den Styrke, det Mot, den Utholdenhet, den Sikkerhet, den Snarrådighet man erhverver sig der, den følger oss ned i Dalene og fester seg i Karaktæren og hjelper oss til å stå fast og holde ut mange Forhold i Livet hvor vi ellers snart ville gi tabt (Emanuel Meyer Mohn i DNT-Aarbok (1873)).

En vanlig oppfatning om friluftsliv, som vi også kan finne i forskning, kan skisseres omtrent slik: Mennesket kommer fra naturen, og er biologisk og på andre måter tilpasset et liv i den. I den moderne tilværelsen må vi undertrykke vår egenart. Når vi så på fritiden gjenknytter kontakten med naturen, gjenkjenner vi vår egentlige natur. Vi lever naturlig, fritt og sunt. Vi får bruk for alle sanser og opplever tilværelsen slik den er i seg selv.
 
Hva skal vi mene om en slik forståelse? Vi kan ikke benekte at mennesket (også) er en biologisk skikkelse med bestemte sanser, medfødte disposisjoner og psykologiske tilbøyelig-heter. Men samfunns- og kulturforskning har vist at det vi mener er ”biologisk betinget” ofte varierer fra tid til annen og mellom ulike samfunnsformer. Selv oppfatninger om kjønn, alder, seksualitet, sunt og sykt, normalt og unormalt, naturlig og unaturlig, varierer sterkt.
 
Kulturen er “vår andre natur” (som ingen mindre enn Karl Marx formulerte det). Å prøve å finne menneskets ”rene” natur gjennom å plukke vekk ”det kulturelle” fra henne, er å langt på vei frarøve mennesket det menneskelige. Derfor er det en blindvei å forstå friluftslivet ut fra forestillingen om et helt kulturuavhengig menneske. I forrige kapittel så vi at samme praksiser i naturen er blitt knyttet til ulike meningsmønstre, som må forstås ut fra nettopp samfunn og kultur snarere enn ut en (etter biologenes mening stort sett gitt) menneskelig natur.
 
Greit nok. Men hvis, på den andre siden, oppfatninger om at verkligheten er sosiokulturelt konstruert får rå grunnen alene i vår forståelse av friluftslivet, da risikerer vi å fremstille naturmøtet som nøytralt og fritt fra iboende føringer. Det meningsfulle i friluftslivet fremstår som tilført utenfra, i form av de forestillinger, forventninger, idealer, verdier og liknende, som vi bærer med oss ut i naturen fra samfunnet. ”Friluftslivets pedagogikk” blir forstått som å snakke verdiene inn i noe som i seg selv er meningsløst!
 
Merkelig! Skulle det vi driver med i naturen være knakende likegyldig for hvordan vi opplever den? Min egen forståelse av natur har jeg vunnet gjennom å ferdes hundretall av mil med sekk på ryggen, i all slags vær og gjennom alle årstider. Jeg har frosset og svettet, jublet og bannet, vært superkonsentrert og avslappet, redd og trygg. Alt dette har forandret meg og i høg grad gjort meg til den jeg er.
 
Det skulle være absurd å påstå at den enkeltes naturforståelse ene og alene gjenspeiler noe kultur- og samfunnsskapt. Like absurd skulle det være å påstå at det enkelte mennesket står fullstendig fritt fra det samfunn og den kultur hun inngår i.
 
Vi kan generalisere spørsmålet: Hva er det som former den enkeltes forståelse av å leve i verden? Er det i første rekke hvordan hun/han konkret lever i den, hvordan en handler og møter seg selv og verden i og gjennom disse handlinger? Eller i første rekke fordi en overtar sosiokulturelt formede mønstre for hvordan å tenke, ordsette, vurdere og ordne det en erfarer?
 
Når vi spør om dette, fisker vi i dype vann som huser de store teoriene. Vi kan likne på gammelguden Tor, som fikk selveste Midgardsormen på kroken og den orket han ikke å trekke i båt. Men det er ingen grunn til raskt å kappe linen fordi noe stort beveger seg i dypet.
 
Dette kapittelet skisserer noen trekk i den tanketradisjon som vektlegger at menneskets kon-krete handlinger i konkrete situasjoner former hennes forståelse av seg selv og av verden. Vi skal senere drøfte også andre oppfatninger, og se etter mulige foreningspunkter mellom ulike tanketradisjoner.

 

Fenomenologi – å gå til tingene selv

Den amerikanske sosiallegen Marlo Morgan forteller hvordan hun følger en gruppe aboriginer på en lang vandring gjennom det australske kontinentet. Trinnvis blir hun initiert i en meget fremmed kultur, som organiserer virkeligheten på helt andre måter enn i det moderne Vesten. Mot slutten av den lange ferden spør hun sine ferdkamerater hva som skiller en aboriginer fra et menneske fra den vestlige kulturen. Svaret blir: ”De fleste menneskene fra Vesten dør uten å få vite hvordan det er å stå naken i regnet”.

Allerede det konkrete kroppslige møtet med verden har klare særtrekk og legger an til å oppleve på bestemte måter. Vi har tidligere påstått at friluftsliv gir særs gode muligheter for å møte tilværelsen sanselig og direkte, og å handle i den allsidig og integrert: kroppslig, følelsesmessig og tankemessig. Vi mente at hver gren av friluftslivet, ja hver enkeltsituasjon, har sin egenart. Det vi gjør i naturen, gjør noe med oss, og vi opplever naturen i og gjennom det vi gjør i den.

Det perspektiv vi da legger på vårt tema kalles fenomenologisk. Et hovedanliggende for fenomenologien er å undersøke hvordan mennesket, gjennom kropp og handlinger, forholder seg til den verden hun lever i, og hvordan hun derigjennom erfarer sin tilværelse og kan vinne forståelse og selvinnsikt.

Ordrett betyr fenomenologi ”læren om det som viser seg”. I stedet for å fokusere på viten-skapelige eller andre oppfatninger om eller forståelser av verden, prøver fenomenologene å nå frem til det en kaller ”den naturlige innstillingen”: den direkte og spontane erfaringen. Mot mer eller mindre abstrakte teorier om hvordan verden ”egentlig” er, hva som eventuelt skjuler seg bak fenomenene, setter fenomenologene det en kaller ”livsverden”, det vil si verden slik den konkret ter seg for den enkelte. En er opptatt av den strøm av inntrykk fra omverdenen som vi møter med sanser og kropp, og som fyller (eller snarere utgjør) vår bevissthet.   

Vi kan si dette på en annen måte: Utgangspunktet for fenomenologien er at vi ikke opplever virkeligheten ”i seg selv”, men hvordan den ter seg for oss. Tilværelsen melder seg for oss i og gjennom fenomener, som bare analytisk kan deles opp i subjekt og objekt. Fenomenene er så å si møtepunktet mellom (det vi er vant til å kalle) subjektet og det som subjektet erfarer.

En fenomenologisk analyse for eksempel av farger og lys er ikke opptatt av hva som even-tuelt ligger bak disse fenomenene (bølgebevegelser og fotoner, frekvenser, spekter, øyets funksjon, hjernens reseptorer og sentra etc.), men derimot av farge og lys som erfarte kvali-teter. (Noen fenomenologer hevder sågar at intet annet finnes i verden enn nettopp fenome-nene, det vil si at teoriene om bølgebevegelser etc. bare er abstrakte tankekonstruksjoner ut fra den spontant opplevde livsverden.)

Dermed har vi trukket en grense mellom fenomenologi og den verden naturvitenskapen taler om. Tilsvarende grense kan trekkes til den samfunns- og kulturskapte forståelsen av verden. Et fenomenologisk perspektiv setter, i hvert fall i utgangspunktet, en parentes rundt de sosiokulturelt skapte oppfatningene om den opplevde verden. Bruker vi det fenomenologiske perspektivet på friluftsliv, må vi foreløpig bortse fra hele den materie som vi har drøftet i foregående kapittel: ideologier, legitimeringer etc. I stedet ser vi hvordan egenarten i de kon-krete situasjonene gir føringer for å sanse, erfare og handle.

(Likeens setter fenomenologien en parentes rundt oppfatninger om at mennesket skulle ha en helt bestemt natur, gitt fra evolusjonen eller Skaperens hånd av. Menneskets biologiske utrustning, i motsetning til (de andre) dyrenes, fikserer oss ikke ved helt bestemte væremåter. Vi er ”uspesifiserte” og derfor frie, åpne. Langt på vei gjør vi oss selv til det vi er).
 

Kroppen er menneskets møte med verden 

Hva er det da som former menneskets erfarte verden, hennes ”livsverden”? Hva bør en fenomenologisk analyse ta utgangspunkt i? Her finnes det flere svar innenfor tradisjonen.

Maurice Merleau-Ponty (1908-1961) vektlegger kroppen som det fundamentale. I vår kultur opererer vi med et sterkt skille mellom kropp og bevissthet, hvor det kroppslige ofte blir nedvurdert og ”bevisst” tenking fremhevd som det som gir mennesket mulighet til å erkjenne seg selv og handle fritt og skapende.

Det kroppsfenomenologiske perspektivet tar et oppgjør med en slik forståelse. Det er menneskets kroppslighet som utgjør grunnlaget for hennes meningsfulle relasjon til verden. Å ha eller å være en kropp er å ”være til verden”. Kroppens forståelse er ”intensjonal”, den er rettet hen mot noe, den uttrykker et ”jeg kan”. La oss eksemplifisere:

Du løper langs en islagt vei for å rekke morgenbussen – sklir og mister balansen. Kroppen din ”tar over”, og gjennomfører en hel serie kompliserte bevegelser i rask følge, og du gjenvinner likevekten. Først deretter blir du klar over hva som egentlig har skjedd: – Hva skjedde nå?! Jeg var like ved å falle og slå meg…
 
Dette illustrerer Merleau-Pontys skille mellom ”prerefleksive” og ”refleksive” erfaringer.  Kroppens møte med verden er det primære nivået, selve utgangspunktet for vår erkjennelse. Kroppen med dens sanser åpner seg for fenomenene, retter seg forstående mot verden – og kan handle spontant og integrert ”på egen hånd”. Sekundært bearbeider bevisstheten disse fenomenene. Det som kroppen har erfart så å si ”stivner” til objekter, gjenstander, som kan nevnes med ord, som relaterer tingene til tankekategorier, begreper. Det som også skjer i bevisstheten er at vi gjerne deler opp fenomenene i subjekt/objekt-relasjoner: ”Det var veldig glatt her, og jeg må kanskje trekke ned litt på farten, eller risikerer jeg å slå meg…”

Et slikt perspektiv tilsier at opplevelse, mestring og sågar mening ikke ene og alene utspiller seg i menneskets bevissthet – hvis vi med bevissthet mener det vi tenker på og kan snakke med andre om. Tvert imot er det som er atkommelig for vår ”bevissthet” bare en svært liten del av alt det vi ”tar inn med kroppen”. Det meste av informasjonen ”blir værende utenfor” det refleksive nivået. ”Kroppen vår” kan håndtere informasjon, løse problemer, etablere mønstre og forbilder for handling, uten at en reflekterende tanke hele tiden styrer og kontrollerer.

Hvordan kunne da ”kroppen vår” gjenvinne likevekten i den glatte bakken? Jo, fordi våre sanseinntrykk og kroppslige erfaringer av tidligere handlinger etc., har nedfelt seg i form av personlige – og til dels også kulturelt overtatte – kroppsskjema. Under den ”bevisste” overflaten bygger vi opp modeller av hvordan virkeligheten ter seg, og utvikler et repertoar av kroppslige mønstre som vi tar i bruk for spontan handling. 

Hvordan kan vi illustrere dette med eksempler fra friluftslivet? Å vandre på en steinute sti, dreier seg om å la kroppen sanse og la denne sansingen følges av direkte og spontan hand-ling. Vi bruker våre kroppsskjema, og vi tilpasser dem til det som våre sanser sier oss om stiens krav og muligheter. Det kan være vanskelig å finne den rette flyten, rytmen og sponta-niteten i handlingene. Det dreier seg om en spesiell form for konsentrasjon, hvor vi lar ”kroppen vår” handle. Får vi det til, opplever vi en nydelig samstemthet med landskapet, en ”tilværen”, som ikke føles som motstand. Med kroppen tar vi imot landskapet, uttrykker det og blir en levende del av det.

Eksemplet viser at det er ofte er håpløst å søke etter det meningsfulle i friluftslivet kun i hva vi tenker og verbalt kan gjøre rede for. Den sanselig-kroppslige, helhetlig handlende utfoldelsen i samspill med naturens muligheter er også dypt meningsfull og betydningsfull for menneskelig trivsel og velvære – selv om den neppe kan graderes på et spørreskjema.    

Livsmelodien på høstfjellet er enklere men uendelig mye mer rikt orkestrert. Pulsen slår med en annen rytme, lungene drikker fjelluftens klarhet, blikket blir skarpere og fargene tydeligere. Den kropp jeg lever i føles annerledes, og jeg overrasker meg med å prøvende strekke meg ut i den, gjøre den til min. Jeg hiver ryggsekken på en tørr bakke, ripper en håndfull solvarme kreklingbær og kjenner hvordan livet smaker uten å være forsukret…
 

Den relasjonelle kroppen

Skolens biologiundervisning har lært oss at kroppen består av en rekke systemer – skjelettsys-temet, muskelapparatet, nervesystemet, fordøyelsessystemet, blodsystemet etc. – som sammen utgjør en kropp, med klare grenser til ytterverden. Vi har lært oss å forstå kroppen som et  objekt med en gitt utstrekning: ”din kropp” og ”min kropp”.

Det er ikke dette kroppsbegrepet som Merleau-Ponty gjør til utgangspunkt for sin filosofi. Hos ham utgjør kroppen neppe et ting. Den er snarere et subjekt, ”egenkroppen”, enn et objekt. Kroppen er snarere det vi er enn det vi har, for å bruke en kjent formulering.

Heller ikke er kroppen noe atskilt, noe for seg selv med absolutte grenser. Den erfarende kroppen inngår alltid i en sammenheng og slutter ikke ved huden. Gjennom våre sanser er vi forbundet med verden. Klare skiller kan ikke trekkes mellom subjekt og objekt, mellom hva som er ”innenfor” og ”utenfor”.
 
Løfter jeg blikket ut gjennom vinduet er jeg gjennom synssansen forbundet med trærnes vuggende strid med årets første riktige høststorm. Også den andre fjernsansen – hørselen – forteller om blåsten. Berører jeg den ruglete overflaten på den stein som er brevpress på mitt skrivebord er det håndens evne til å bli berørt av steinen, som viser seg. Huden er slik forstått ikke en grense, men tvert imot noe som utvider ”meg” til å innbefatte annet og andre. Kroppen er relasjonell, den er vendt mot verden og åpner seg for den. Omvendt er det verden som fyller mine sanser og gir min ”bevissthet” dets innhold. ”Bevisstheten” er ikke lukket inn i seg selv og handler ikke om seg selv. Bevissthet er alltid bevissthet om noe: om steinen, vinden, trærne...
 

Her må noe sies om selve ordet ”bevissthet”. I hverdagsspråket lener vi oss til psykoanalysens skille mellom ”det bevisste” og det ”ubevisste”. Det er lett at skillet mellom tanke og kropp sniker seg inn her, slik at ”kroppen” regnes med til det ”ubevisste”. Men fenomenologiens poeng er at kroppens helhetlige prereflekterte sanselige erkjennelse er en form for ”bevissthet”. Derfor snakker fenomenologien om ”prereflektert” og ”reflektert” bevissthet. Det meste av våre inntrykk forblir på det prerefleksive plan. Disse inntrykkene blir altså ikke kastet vekk, men lagret ”i kroppen” (det prerefleksive), og har stor betydning for vår sjelelige, kroppslige og sosiale helse og velvære.

Vi kan ikke i hvert øyeblikk forholde oss reflektert ovenfor alle de sansestimuli som strøm-mer over oss. (For å snakke computorspråk: Kroppens ”båndbredde” er uendelig mye større enn den reflektere ”bevissthetens”.) Den enkelte foretar stadig en utskillelse av de inntrykk fra verden som en gjør til gjenstand for refleksiv bearbeidelse. Ofte skjer dette spontant og som en rolig men stadig skiftende bevissthetsstrøm. Men skal vi informere oss om det ”kroppen” for så vidt hele tiden ”vet”, må vi ofte rette oppmerksomheten, ”kjenne etter”: Har jeg fortsatt sår hals etter siste forkjølelsen, er sekken jeg bærer god for ryggen, lukter det fortsatt bålrøyk av genseren, er det varmere nå enn i morges? Intensjon eller intensjonalitet er et vanlig ord i den fenomenologiske tradisjonen for denne bevissthetens ”rettethet”.
 

Trøtte sanser i den levende stillheten

La oss drøfte noen aspekter av kropp og sanser i forhold til naturopplevelse før vi går videre.

Den moderne tilværelsen mangler den sensuelle mangfold av kvaliteter som naturlige omgivelser kan gi. Sanseligheten, altså evnen til å benytte sansene, blir utarmet hvis vi bare forholder oss til glatte flater, rette vinkler, jevn temperatur, ensartet kroppsutfoldelse, materialer hvor sporene av biologisk liv er utslettet.  (Noen aspekter av sanselighet blir tvert imot drevet til det absurde. For eksempel kunsten å merke seg (påståtte) kvalitetsforskjeller i vin, eller å investere i musikkanlegg med raffinement langt utenfor det øret kan oppfatte. Slik blir den sanselige utarmingen overkompensert og samtidig henvist til helt spesielle livsområder.)

Ofte må vi også aktivt holde informasjon vekk fra bevisstheten. De fleste av oss lever i et miljø full av kunstige stimuli, forpliktelser i ulike retninger, tidsmangel og krav om effektivitet. Inntrykkene i den moderne tilværelsen utgjør ikke sjelden en form for vold mot våre sanser. Vi tvinges derfor til en form for sanselig selvamputering.

Tenk på hvordan det er å ta trikken i rushtid! Fra alle sider blir vi overskyllet av inntrykk, som trekker i våre sanselige jakkeermer og gjør krav på vår oppmerksomhet. Vi må senke ned våre åndelige visir, skjule oss bak mentale harnisk, gjøre oss selv tonedøve, fargeblinde, ufølsomme ovenfor dufter, former, farger, uttrykk. Det vi reagerer på er de sterke signalene: rødt lys, hylende bremser, det overraskende. Dette er noe vi lærer og etter hvert automati-serer – mengder av erfaringer nedfeller seg til en rettet og styrt oppmerksomhet, en benek-telse (med fenomenologiens ord: “neantisering”) av inntrykk, og i alarmert beredskap for handling. En god del av vår mentale energi bruker vi til å avskjerme oss fra ytterverden.

Vi har alle hatt paradoksale opplevelser av plutselig befrielse, som viser hvor anstrengende det er ikke å sanse, eller snarere: å holde vekk fra bevisstheten det vi sanser. Først når den elendige viften i forelesningssalens ventilasjonsanlegg slår fra, merker vi ulyden, fordi vi ikke lengre må bruke krefter på ikke å høre den. 

Det er mer å si om dette. En av sosiologiens pionerer, Georg Simmel, påpekte for mer enn hundre år siden at det moderne sanselig belastende storbylivet tvinger mennesket til å utvikle intellektet (her i betydningen det automatisk viljestyrte, kontrollende, selvdisiplinerende, stadig utvelgende) som et vern ovenfor sanse- og følelseslivet. Vi undertrykker våre sanser og følelser, og vi lar intellektet få rollen som undertrykker. På denne måte skaper den moderne urbane tilværelsen en måte å være menneske på, som utgjør et svar på belastningene. 

Dette kan belyse hva naturopplevelse ofte dreier seg om: befrielse fra anstrengelsen i å holde verden fra oss. Vi trenger ikke å bruke energi på ikke å sanse, erfare, oppleve. Inntrykkene kan melde seg i en rytme som vi evner å fordøye. Vi kan ”tenke på ingenting” og la inntrykkene ”bunnfelle seg” i vårt indre. Våre sanser kan hvile ut i tomheten på inntrykk. Er det ikke dette som ligger i uttrykket ”naturens fred og ro”, i opplevelsen av ”stillhet”, av ”rekreasjon”? På søndagsturen kan vi med åpne sanser ta imot det som kommer oss i møte, uten at det hele tiden og på sprikende måter kravfullt trenger seg på. Slik kan vi oppleve den stille tidsflyten og etablere moterfaringer til hverdagens selvundertrykkelse og sansekontroll.

Dette kan være verdifullt nok, selvsagt: å oppleve øyeblikk av befrielse og avlastning. Korte turer i naturen kan være pustehull i vår hverdag, når vi kan erfare å hvile i vårt eget vesen. Men å la være å blokkere ørene er ikke det samme som virkelig aktivt lytte. Å tørre å åpne øyene er ikke det samme som å se. Skal vi ta til oss av den rikdom av inntrykk naturen byr, kreves trening og tid til omstilling.

Mine og andres erfaringer fra kurssammenhenger viser at vi trenger bortimot en uke – ibland flere – for å skifte tempo, endre modus og åpne sansene. Overgangen går da gjerne i flere trinn: fra å anstrenge seg for ikke å høre støyet, til å hvile ut i stillheten, videre til en periode hvor tilværelsen kan oppleves som monoton – og siden til å møte verden med runde øyne og åpne hørselsganger: lytte til trærnes sus, bekkebrusen, vindens spill over lyngen…

Skal vi komme i nærheten av noe slikt ved pedagogiske friluftslivsopplegg, da må vi gi rom for dette. Fyller vi dagene helt med å lære nye ferdigheter og dyrke et intenst sosialt liv, kan vi ha lært mye og hatt det trivelig, men naturen befant seg alltid et sted i periferien. Å utvikle evnen til å oppleve (og å gjøre opplevelser bevisste) er en prosess, og det ligger i selve begrepet at en prosess tar tid. Vi må skape ro og tillit i gruppen. Kanskje kan vi også bruke grep og øvelser for å åpne opp for en større sanselighet. Vi kommer tilbake til dette senere.
 

Handlingene avdekker tilværelsens kvaliteter

Fenomenologiens begrep ”livsverden” kan lede tankene i feil retning. Fordi ordet har bestemt form og står i entall, er det lett å tro at ”livsverden” er en abstrakt og generelt gyldig, enhetlig virkelighet. Tvert imot vektlegger fenomenologien at vi alltid møter verden i konkret og spesifikk form, alltid i et her og nå og rettet mot et noe. Nøkkelbegrepet her er situasjon. Merleau-Pontys venn og trettebror Jean-Paul Sartre (1905-1980) ordlegger seg slik:

I det vi kaller den umiddelbare verden, som er gitt for vår ureflekterte bevissthet, dukker vi ikke derfor først opp for dernest å bli kastet inn i forskjellige foretagender. Men vår verden er umiddelbart ”i situasjon”, det vil si den dukker opp gjennom disse foretagender og erkjenner seg først i den grad den gjenspeiler seg i dem. Vi oppdager altså oss selv i en verden befolket av krav, i prosjekter ”som er i ferd med å bli realisert”.

Begrepet situasjon er dermed nært knyttet til begrepet prosjekt. Det er gjennom å handle i verden at vi erfarer dens egenskaper. Gjennom våre prosjekter benytter vi situasjonens muligheter for å overskride dens begrensinger. Det er det vi konkret driver med, og det vi ønsker å oppnå med dette, som former vår livsverden.

En og samme skogsbakke fortoner seg ulikt for jegeren, soppsankeren eller naturfotografen. Dette er for så vidt ikke overraskende. Det er fordi ulike gjøremål og interesser ordner verden ulikt og appellerer til ulike sider av oss at vi kan like den ene formen for friluftsliv bedre enn den andre. Men det fenomenologiske perspektivet går dypere og kan vise på den mening som ligger nedfelt i handlingene, i prosjektene.

Sartre bruker selv eksemplet med klatreren og fjellet. Situasjonen er å befinne seg nedenfor veggen. Velger en prosjektet å klatre opp stupet, da fremstår klippen på en bestemt måte: som utfordringer og muligheter. Velger en å gå rundt fjellet – eller kanskje å fotografere det, male det – da er det andre kvaliteter som blir åpenbare.

La oss prøve perspektivet: Prosjektet å klatre i fjellet handler om en intens detalj-sansing (ofte kan vi huske hver enkelthet i årevis etterpå) og en særegen måte å ”lese” fjellet på (å knytte sansing til handlingsmuligheter). Videre klare særtrekk i hvordan å bruke de mentale evnene (å transformere bevisstheten om risiko til fokusert konsentrasjon og til prosedyrer som gir trygghet). Klatring handler om en spesiell kroppsbruk (helhetlig kroppslig sansing, å søke kroppslig harmoni og ”kroppslig intelligens” i problemløsning, å se og ”leve ut” løsninger). Videre innebærer klatring et sett av prosedyrer knyttet til bruk av sikringsmidlene (kreativitet og håndverksmessig dugelighet).

Likeens ligger det i klatringen iboende sosiale budskap. Vi handler på vegne av alle i tau-laget, og bærer bokstavelig hverandres liv i våre hender. Dette skjer gjennom en til dels for-malisert og ”ritualisert” kommunikasjon med klatrekameraten (taurop) og i form av en helt egen rytme av anstrengelse og avslapning (omvekslende å klatre og å sikre kameraten – det sistnevnte krever også konsentrasjon, men av en annen art).

Slik gjør klatring noe med fjellet – får det å fremstå på bestemte måter. Det som er relevant for klatringen blir forgrunn, annet bakgrunn. Fjellets sprekker og formasjoner blir til tak og fottak, sikringsplasser, standplasser etc. Videre gjør klatringen noe med oss. Det påkaller og utvikler bestemte måter å være menneske på.

 … under mine huggende hænder blir de kosmiske luner til en menneskevei./…/ I disse  sekunder, som konsentrasjonen gjør tidløse, oplever jeg hvordan hele min  skjæbnes brede væv løper sammen til en eneste tråd i denne passage på en seks-otte  forbitrede fingertak. (Peter Wessel Zapffe i Stedtind)
Med prosjekt mener Sartre en videre en intensjonell handling, det vil si handling med ”hen-sikt”, en handling som er rettet mot noe. Hensikten trenger ikke å være ”nyttig” eller å ha et mål ut over seg selv. Intensjonen med å kjøre på ski i løssnøen kan godt være å oppleve løs-snøen og få til gode svinger. Men skulle vi mot våre hensikter tråkke løs et skred, da handler vi ikke i denne meningen av ordet. I stedet for å bevisst velge blir vi objekter for det som skjer. Vi blir skjebne.

Prosjektet og situasjonen henviser på denne måten til hverandre. Prosjektet utgjør en måte å tydeliggjøre situasjonen på og ”svare” på den. Prosjektet gir situasjonen en meningsgivende fortolkning, klargjør dens muligheter og prøver å unngå dens begrensninger.

Gjennom å vandre får vi landskapets rom og avstandsforhold til å fremtre. Gjennom å padle i elva velger vi hvilke av elvas mangfoldige egenskaper som vi avdekker gjennom våre hand-linger. Vi kan få stryket til å fremstå som krevende eller lett, leikende eller dramatisk utfordrende – skal vi padle her eller der, slik eller slik, eller skal vi bære forbi? Med skiene avdekker vi snøens egenskaper, dens feste og glatthet. Slik fremtrer verden fordi vi handler i den.

Ulike prosjekter ordner og fremkaller livsverden forskjellig. Hvert prosjekt har sin egenart: og utgjør en bestemt måte å forholde seg til situasjonens krav, utfordringer og muligheter på. Seilerens hav er annerledes enn kajakkpadlerens, fluefiskerens elv annerledes kanopadlerens. Klatrerens fjell ter seg annerledes enn for den som tar seg til topps med bergbanen.
 

Prosjekt og intensjon

Mange av oss har erfart forskjellen mellom å vandre på en merket løype og å selv velge vei over fjellheia. Å ferdes gjennom et åpent, stiløst landskap innebærer selv å avdekke de linjer, sammenhenger og forbindelser som ligger i landskapets romslighet. Vi fortolker en form for iboende mening, som vi samtidig gjør tydelig. En gestaltpsykolog (vi skal komme tilbake til gestalt-psykologien i neste kapittel) skulle si at vi aktivt velger hva som skal være for- og bakgrunn, tekst og kontekst, det vi tar til oss og det vi legger til side. Landskapet er det som kommer oss i møte, men også det vi aktivt utvelger, i en prosess hvor sansing, fortolking og handling integreres i ett og det samme.

Følger vi en merket sti er forgrunn og bakgrunn allerede gitt. Det som er utenfor stien er valgt vekk som gjenstand for valg, og stien selv er forvandlet til trasé, til en passasje gjennom landskapet. Vi gjentar et allerede avgitt svar på det som en gang var en åpen tiltale. Fortolkningsmulighetene reduseres. En aktivt skapende prosess viker plassen for en førstrukturert.

Dette betyr ikke at merkede stier alltid er uting som reduserer opplevelsen. Det avhenger av intensjonaliteten hos den som vandrer: formålet med prosjektet. Den som ønsker å finne veien selv kan oppleve den permanentstakede stien som et hindrer for prosjektet, eller som at det er blitt gjort meningsløst. Den som ønsker å være kvitt foretakendet om å selv velge vei, kan oppleve sti og merking som avlastning og trygghet. 

Intensjonsbegrepet kan også forklare forskjeller i meningsopplevelse mellom enkeltmennes-ker som handler tilsynelatende identisk. Opplevelsen av å gå på ski opp en krevende mot-bakke er helt forskjellig for den som ønsker å oppleve sin kropps grenser for yteevne, sammenliknet med den hvor dette ”ikke inngår i prosjektet”. De to kan være like trette og slitne, men den ene nyter sin slitenhet, den andre ”møter veggen”. Situasjonen er den samme, handlingene likeens, men intensjonene og dermed også prosjektene er ulike.
 

Fenomenologi og eksistensfilosofi

Merleau-Pontys og Sartres tilnærminger snarere supplerer enn utelukker hverandre – slik de er  brukt her. Begge perspektivene omhandler menneskets møte med verden i konkrete situa-sjoner. Merleau-Ponty vektlegger det kroppslig-sanselige, Sartre det intensjonelt handlende.  Begge søker den mening som ligger nedfelt i det konkrete situasjonelle møtet med verden. 

Overført til friluftsliv: det er egenarten i de handlingene som friluftslivet rommer, som gir grunnlag for opplevelser og erfaringer med bestemte særtrekk. Dette kan synes som en nokså triviell innsikt – hadde ikke kultur- og samfunnsforskere hevdet at naturopplevelsen mer hører sammen med de kulturelle briller vi bærer enn med handlingenes iboende egenart.

Men det fenomenologiske perspektivet ender ikke ved dette. Særlig i Sartres utgave blir det utvidet til en filosofi om hvordan mennesket realiserer sin frihet og tar ansvar for seg selv gjennom handling. Her blir fenomenologien knyttet til eksistensialismen: filosofien om hva som kjennetegner den menneskelige eksistensen, nemlig at vi fundamentalt sett er frie og ansvarlige. Sartre spissformulerer dette: Det finnes ikke noen menneskelig natur. Å være et menneske er å kunne forme seg selv, ja skape seg selv, gjennom å handle.

Igjen bygger dette på begrepsparet situasjon-prosjekt. Gjennom å handle i verden avdekker vi ikke bare bestemte sider ved verden, men også sider ved oss selv: våre muligheter og begrensninger, våre ferdigheter, våre forståelser og holdninger. Dermed er prosjektet ikke bare noe mennesket har men også i viss forstand noe hun er. Å ”leve autentisk” innebærer at en åpent tar inn over seg situasjonens egenart, saklig erkjenner sine muligheter, og aktivt handler: realiserer situasjonens muligheter og overskrider dens begrensninger. Gjennom å velge prosjekt og handle i verden velger mennesket også seg selv: hun utvikler evner og væremåter, og bejaer dermed også muligheten til å endre seg. (Som vi forstår har dette betydning også for det pedagogene mener med læring, noe vi skal knytte an til nedenfor.)
 

Den indre og den ytre verden – og sambandet dem imellom

Det jeg har skissert er altså en frihetsfilosofi: mennesket bør søke frihet og realisere seg selv gjennom sine handlinger. Det dreier seg ikke om frihet fra situasjonens krav og begrensninger, men frihet i situasjonen. Nettopp situasjonen gjør friheten mulig. Sartre låner her et nydelig eksempel fra Immanuel Kant: fuglen som forestiller seg at den kunne flyge enda bedre hvis kvittet seg med den slitsomme luftmotstanden. Men det er jo luftmotstanden som gjør at fuglen kan fly, og slik er det situasjonens krav som gjør friheten mulig.

I friluftslivet er det de vilkår naturen stiller til oss, den motstand og de muligheter naturen byr, som gjør at vi kan bekrefte oss selv gjennom å møte den. Dette fører oss til det tredje begrepet, i tillegg til paret situasjon-prosjekt: faktisiteten, som en ikke sjelden oversetter med ordet ”gitthet”.

Snøen har de egenskaper som den viser når vi utfolder oss i den. Er forholdene til stede vil de manifestere seg i snøskred. Vinden, vannet og bølgene har de egenskaper som viser seg når vi seiler. Går vi for høyt i vinden stopper båten opp. Naturen er slik den er og behandler alle likt. Den kan gi direkte tilbakemelding på vår fortolkning, noen gang nokså håndfast: kanoen kantrer, klatreren kan gå seg fast eller falle. Naturen bekrefter eller avkrefter, korrigerer og supplerer vår forståelse av natur, og av oss selv – og av vår forståelse av denne forståelsen.
 
Også mennesket selv er preget av faktisiteten. Vår kondisjon og vår dagsform setter grenser – riktignok flyttbare. Våre innøvde kroppslige ferdigheter avgjør om vi mestrer den bratte bakken med bristende skare, greier å svinge kanoen i elven mellom steiner og bølger, håndterer båten når vi skal seile inn i en trang og vanskelig havn.

Gjennom møtet med en verden som responderer på våre handlinger kan mennesket sammenholde den ”indre” og den ”ytre” virkeligheten, la tilværelsens kvaliteter komme til syne, vokse i selvinnsikt, realisere sin frihet og ta ansvar for seg selv. Dette er i tråd med det Sartre kaller ”autentisk eksistens”.

Derimot lever vi uegentlig, vi bedrar oss selv, hvis vi benekter vår frihet til å endre oss, låser oss fast ved hvordan vi ”er” – eller omvendt: når vi benekter de begrensinger som ligger i de egne evnene eller i de krav naturen stiller. En tredje variant er når vi gjør oss til uansvarlige ofre for omstendighetene, påstår at vi ikke har valgmuligheter, forvandler oss til skjebner.
 

Angst og tvang til frihet eller leik med tilværelsens kvaliteter?

Når det gjelder menneskets frihet har fenomenologien-eksistensialismen et todelt budskap. Fundamentalt sett er mennesket fritt og skaper seg selv gjennom sine valg og sine hand-linger. Men svært ofte skjuler vi denne friheten for oss selv, benekter den og fusker den vekk. Ifølge Sartre – som her følger i sporene til Søren Kierkegaard – er dette fordi frihet innebærer valg, og å velge innebærer at en innser at en er ansvarlig for seg selv. Dette innebærer en belastning som vi kjenner igjen som angst, den svimlende innsikten i at den ytterste begrun-nelsen for våre valg bare er å finne hos oss selv.

Vi er tilbøyelige til å flykte fra angsten, å skylle på omstendighetene, påstå at vi ikke hadde noen valg eller at vi ”nå engang er slik vi er”. Dermed flykter vi også fra friheten. Disse fluktmekanismer, dette selvbedraget og denne ”vonde tro”, vil Sartre fremvise og avsløre. Å velge er nemlig helt avgjørende for å ”eksistere autentisk”. Fordi når vi velger, velger vi ikke bare mellom ditt og datt, men fremfor alt velger vi å være en som velger: en som tar ansvaret for sitt liv innover seg.

Tilbake til vår venn som ”møtte veggen” i motbakken. Han kan ikke velge seg en mye bedre kondisjon eller å velge vekk bakkens bratthet – her setter faktisiteten grenser. Men han kan velge hvilken mening han legger i situasjonen. Han kan la den ligge til grunn for å endre sitt ”grunnprosjekt”, sin grunnholdning til seg selv og de situasjoner han møter. I dette henseendet er mennesket fundamentalt sett fritt så å si uansett situasjon, mener eksistensialistene.

Selv om mennesket ifølge Sartre alltid er fritt, kan friheten vise de mest forskjellige ansikter. Vi er tvunget til frihet, skriver Sartre. Men det hindrer ikke at situasjoner og livsområder kan finnes, hvor friheten kan erfares som det motsatte av tvang og angst. 

Er friluftsliv å søke friheten hvor den erfares som en meningsgivende leik med tilværelsens kvaliteter, hvor vi også bekrefter egne evner? En leik som lar verden komme til syne slik den er, og som derfor er motsatsen til ufølsom og respektløs egosentrisme. Gir naturmøte spesielle muligheter anledning til å erfare det Sartre kaller ”autentisk eksistens”?
 

Friluftsliv – å reindyrke temaet om situert frihet?

I den moderne hverdagstilværelsen er vi jo omgitt fra krav fra alle sider! Hvorfor skulle nettopp utfoldelse i naturen ha kvaliteter som vi ellers mangler?
La oss drøfte de krav og utfordringer som den moderne hverdagstilværelsen byr oss. Tre forhold er typiske:
  • For det første: Snarere enn vi selv aktivt har oppsøkt kravene, opplever vi ofte at de kommer ”utenfra”. Vi blir objekter for andres krav og svarer til forventninger som ligger nedfelt i roller og upersonlige strukturer, snarere enn at vi er subjekter som realiserer seg selv gjennom handling. Vi blir målt med målestokker som vi ikke selv har valgt.
  • For det andre har vi sjelden absolutte kriterier for når vi oppfyller disse kravene eller ikke. I det moderne arbeidslivet, og sosiale livet ellers, er resultatene av våre handlinger ofte utydelige. Vi kan vanskelig finne klare holdepunkter for å vurdere vår innsats: Hva betyr det egentlig å være en god nok lærer, eller student, kjærest, kamerat, gruppedeltaker?
  • For det tredje: Uansett om vi synes at vi fungerer tålelig godt innen noen livsområder, finnes det andre like relevante hvor vi stiller svakt. Forbildene, idealene, reklamens påminnelser om nytelser og livsstiler påminner oss om livsområder hvor vi ikke gjør oss gjeldende.

Disse forhold skaper, tror jeg, behov av å finne livsnisjer hvor vi kan gjøre temaet om å takle egendefinerte utfordringer tydelig. I stedet for hverdagens diffuse, motstridende og kompliserte krav, bestemt av en omverden utenfor vår kontroll, kan vi i livet i naturen finne utfordringer som vi velger selv:

Å finne frem til hytta i mørkret. Å få bålet til å brenne skjønt frosten har galvanisert skogen. Å få sure sokker til å tørke på solsiden av teltets skråtak. Å ta seg opp på toppen av fjellet og se nedover på den sti man har tråkket. Å fange ørreten i bekkekulpen. Å stå på ski hele fjellsiden ned uten å falle…

Enkle handlinger – så vel lite krevende som mer utfordrende. Så å si uansett prestasjonsnivå kan vi oppsøke krav og velge prosjekter hvor vi er på høyde med utfordringene. Det kan gi en intens tilfredsstillelse å spise når en er sulten og å sove når en er trett – særlig når en selv har stekt flesket og kokt potetene ved et bål som en selv har fått til å brenne, og satt opp teltet ved den plass som en gleder seg til å få våkne ved neste morgen…  

Dette betyr ikke at friluftsliv skulle være det eneste livsområdet hvor frihet og selvrealisering er mulig, og absolutt ikke at fenomenologiens og eksistensialismens teoretikere påstår slikt. Men det vi gjør i friluftslivet er rett og slett å søke opp situasjoner, hvor en kan og må velge prosjekter: å padle en kano nedover en elv, å slå leir for natten ved den plass vi liker, å følge en lite tydelig sti for så se hvorhen den leder, å finne myren med modne molter... Slik åpenbarer vi hva dette å leve i verden innebærer i sin enkleste og mest tydelige form. Med våre handlinger ”skaper” vi det allerede skapte. Det handler ikke om prestasjoner med naturen som motstander, men om å få verdens kvaliteter til å fremtre: elvas krefter og rytmer, viddas vidde, fjellveggens vertikalitet. Og tenk hvilke usannsynlige og ellers fullstendig skjulte egenskaper vi fralokker vinden og vannet når vi seiler…
 

Naturens åpne tiltale

Jeg påsto at naturmøte gir mulighet til kroppslig-sanselig integrert utfoldelse som gir avlastning sammenliknet med den moderne tilværelsen ellers. Videre at meningen med naturmøtet ligger nedfelt ”i kroppen” og ikke bare i den refleksive bevisstheten. Dette åpner også for ”økologiske” perspektiver, hvor grensene ikke er skarpe mellom kropp og bevissthet eller mellom ”enkeltmennesket” og ”ytterverden”. Friluftsliv kan rendyrke tematikken med å velge prosjekter, hvor vi møter friheten ikke som tvang og angst, men som leikende utfoldelse. Vi ”avdekker” tilværelsens kvaliteter og oppdager egne muligheter og begrensinger.

Men, ut over dette: Hva kjennetegner nettopp naturen som rom for opplevelse og utfoldelse?

I Sartres andre hovedverk, Kritikk av den dialektiske fornuft, hans sosiologi, blir det som i dag gjerne kalles sosiomateria skissert. Grunnperspektivet (med røtter ikke minst hos Marx) dreier seg om at sosiale vilkår også nedfeller seg i en materiell struktur: tingene, gjenstandene, systemene for transport, boende, produksjon, rekreasjon, kultur etc. Denne de sosialt skapte tingenes verden skaper og gjenskaper ikke bare en sosial orden, men gir også vilkår for hvordan vi sanser, føler, forstår, handler, forholder oss til andre.

Når Sartre på denne måten skildrer – ikke menneskets fundamentale frihet, men hvordan den blir usynliggjort, fordreid, avsporet – er tonen en ganske annen enn i frihetslæren i Væren og Intet, som vi har bygget på hittil. Faktisiteten i den moderne sosiale virkeligheten beskrives som ”stivnede prosjekter”, som noe ”klebrig”, som et ”praktisktregt handlingsfelt”, som ”kontingent” (det er på én bestemt måte, men kunne like gjerne være annerledes) og ”serielt” (flere mennesker ønsker samme sak, men er likegyldige eller står i veien for hverandre).  Sosiomaterialiteten tvinger den enkelte til tilpasning og sågar selvundertrykkelse, og leder til at vi erfarer og behandler andre mennesker som objekter, ting.

Vi kan fylle i med egne erfaringer. Kjennetegnende for den moderne urbane tilværelsen er at omgivelsene er formet ut fra bestemte hensikter. Gatene er laget for å avvikle trafikken etter nøye regulerte prinsipper. Butikkene er designet for vinstinnbringende handel. Skolen skal oppbevare uproduktiv arbeidskraft i de lavere aldrene, ”formidle kunnskaper” og sortere fremtidige yrkesutøvere. Tingene vi omgir oss med har klare men usynlige innebygde ”bruksanvisninger”, iboende forventninger. Min kontorstol er laget for skrive på PCn fra – ikke for å lese en bok i, eller å samtale med studenter fra.

Forstått slik er også fritiden preget av rammer for utfoldelse. Idrettsplassen rommer uskrevne men klare instrukser for den utfoldelse som er akseptabel – ”materialiserte forventninger”. Diskoteket er neppe arenaen for fortrolige samtaler. Skibakken egner seg dårlig for piknik eller å kaste freesbee i. Blir du lenge med din kopp og bok på café ber noen deg om å bestille noe nytt eller forsvinne. Du må ikke gå med bikkja i lysløypa.

Her har (den frie) naturen en fundamental særstilling. Naturen er et ”materielt” felt, men ikke sosio-materielt. Den er ikke skapt av andres prosjekter og i liten grad formet etter menneske-lige hensikter – vårt naturbegrep innebærer nettopp dette. Naturen er ”samfunnet som fravæ-rende”. Den rommer derfor ikke faste regler for hvordan en skal forstå, forholde og utfolde seg. I hvert fall mener naturen ingenting om oss, men er allikevel full av uttrykk. Den utgjør slik sett en åpen tiltale og et rom for fortolkning. (Men vi lukker denne åpenheten når vi lager anlegg av eller i naturen.)

Liksom Rorschachbildet ikke forestiller noe, men er åpent for den enkeltes fortolkninger og derfor billedgjør menneskets indre forestillingsverden, innebærer også dette å oppleve natur å selv lage seg en fortolkende forståelse av den. Fortolkningsrammene er svært vide, og gjør det mulig for den enkelte å finne det som betyr noe for den egne personen. Begrensningene ligger mer i vår forestillingskraft, sanselighet og åpenhet, enn i naturens tiltale.

Naturens åpne tiltale innebærer at vi møter et opplevelses- og handlingsrom, som i høy grad kan struktureres av oss. Naturen gir den enkelte muligheter til selv å velge prosjekter, og også veksle mellom prosjekter:

Vi kan fiske i elva eller svømme i den; seile med barkebåter og undre oss over vannets bevegelser; vi kan ferdes på elva med kano, kajakk eller elvebåt; vi kan vandre langs elva, plukke blomster ved bredden eller sette oss ned for å meditere oss elvas måte å være på; vi kan følge fossekallens og linerlens forehavende, nøre opp ild av drivved og bevergnagde grener og stammer…
 

Fenomenologi-eksistensialisme som lære om hvordan å leve

Fenomenologien-eksistensialsmen kan synes som en komplisert måte å beskrive svært hverdagslige erfaringer på. Lærens hensikter å si noe generelt gyldig og gjenkjennelig. At begrepene kan vare vanskelige hører sammen med at vi er uvant ved å reflektere over disse tingene.

Ærendet er å drøfte hva det egentlig innbærer å være et menneske, og å belyse de utfordringer og belastninger vi alle møter. I dette lyset fremstår også angst, vansker i forholdet til andre mennesker, følelser av fremmedskap, opplevelser av egentlig ikke kunne begrunnelse sine handlinger, som grunnet i en eksistensiell problematikk. Det dreier seg ikke nødvendigvis om sykelige tilstander eller om unormale vansker med å mestre livet. Menneskets vilkår er slike. Men de – her er det positive budskapet! – gir også mulighet til frihet og mening.

Fenomenologien-eksistensialismen er slik sett ikke bare en vitenskapelig teori eller metode for å utforske menneskets verden, men også en lære om hvordan man bør leve. I enklest mulig form kunne man sammenfatte budskapet slik:

Pust dypt og ta inn over deg virkeligheten. Ta ansvar for deg selv. Erkjenn dine begrensninger og realiser dine muligheter. Ta valg og handle. Tillat deg til å endre deg.  Og ikke minst: Søk erfaringer i livet som bekrefter friheten.
 

Pedagogiske aspekter av fenomenologi-eksistensialisme

Vi kan driste oss til spørre hva dette kan si om pedagogikk, og om friluftsliv som pedagogikk. Vi forutsetter da at det som fenomenologien kaller ”autentisk eksistens” også er et mål for det pedagogene kaller læring.

I det første kapittelet ble det påstått at mennesket oppdager seg selv når hun oppdager verden gjennom å handle i den. Dette er et kjernepunkt i fenomenologien og eksistensialismen. Det er gjennom å ta valg, å handle og ta konsekvensene av sine handlinger, at mennesket realiserer seg selv og blir myndig i sitt eget liv. Sterkere argument for en pedagogikk som bygger på læring gjennom handling kan vi neppe finne. Handlingspedagogikk, prosjektpedagogikk, erfaringspedagogikk, learning by doing.

Videre legger perspektivet vekt ved det personlige, ”subjektive”, i all læring. Den konvensjo-nelle oppfatningen at kunnskap er et bestemt abstrakt lærestoff, likt for alle, som skal over-føres til den enkelte via teoretisk verbal eller tekstlig undervisning, fremstår som feilrettet. Læring handler om personlig tilegnelse på basis av egne erfaringer. Rett til en egen målestokk. Veien er målet. Det personlige forholdet er avgjørende. Glede over kvaliteten i egne handlinger, snarere enn måling av prestasjoner. Indre motivering.

Dette belyser også det vi pleier å kalle ”effektiv læring”. Dagens lærer og student har et omfattende stoff som en skal ”ta opp”, ”komme inn på” og ”gå i gjennom”. En dyrker gjerne idealet at en skal tilegne seg mest mulig med minst mulig anstrengelse. I vårt perspektiv er derimot den personlige innsatsen avgjørende. Læring er intet mindre enn å endre sin måte om å være menneske på. Lettkjøpte seirer, kjapt innøvde ferdigheter, evnen til raskt å absorbere hva andre har tenkt ut for en, innebærer slettest ikke ”effektiv læring”. Det er først når vi blir dypt personlig involvert at vi egentlig lærer. Virkelig endring hører sammen med å overvinne så vel indre som ytre motstand. Det som ikke koster noe er ikke verd noe. Det er i motbakke det går oppover. Evne til å bejae personlige belastninger.

Pedagogisk tenking har lenge vektlagt den kroppslig-sanselige og følelsesmessige erkjennelsens betydning for læring: Ut fra iakttakelser og erfaringer trekker vi sammenfattende og teoretisk relevante konklusjoner – såkalt induktiv læring. (Hvorvidt disse innsikter preger skolens hverdag er en annen sak.) Også det fenomenologisk-eksistensialistiske perspektivet vektlegger det sanselig-kroppslige i læring. Men en påstår ikke at målet må være en abstrakt-teoretisk forståelse. Læring skjer ikke bare på det bevisste (bør hete: refleksive) nivået. Gjennom vår kroppslighet bygger vi opp modeller av virkeligheten og et repertoar av handlings-mønstre som mye rikere enn de snevre kunnskapsaspekter som ”skoleflinkheten” vektlegger.

I møtet med nye situasjoner fortolker vi situasjonen ut fra hele det repertoar av handlings-mønstre, erfaringer og kroppsskjema, som vi har vunnet gjennom handling i andre og liknende situasjoner. Mønstergjenkjennende forståelse. Åpenhet for situasjonens egenart. Evne til å ta frem det en allerede kan for å løse nye problemer. ”Å ane”, ”se for seg”, å foregripe løsninger.

I tillegg viser perspektivet vekten av sanselighet, allsidighet og integrert utfoldelse. I friluftslivet forenkler vi livet, rydder vekk ”teknologiske stengsler” mellom oss og naturen, søker intens markkontakt. Styrke sansingen, søke nærkontakt med elementene, allsidig utfoldelse.

Dette tilsier at vi bruker enkelt, naturnært utstyr, og søker oss vekk fra utstyrsfokuseringen generelt. Vi bør bruke de naturgitte forutsetningene: velge bål foran kompliserte kokeapparater, bygge i snøen foran å bo i telt. Vi bør søke de former for utfoldelse som bekrefter fri-heten og styrker evnen til å klare seg med enkle midler. 

Det finnes ikke bruksanvisninger for livet. Det er ikke et ”problem” som i første rekke skal forstås; det er muligheter som skal leves. I møtet med naturen kan det enkelte mennesket få en direkte respons på sine egne handlinger. Konsekvensene er tydelige og direkte fordi naturen er slik den er og behandler alle likt. Vi må stadig velge og bære ansvaret for våre valg. Vi møter vår frihet og erkjenner våre begrensninger.

Noe liknende kan gjelder også på det sosiale planet. En familie kan gjennom friluftsliv søke erfaringer av felles interesser og mål – som motvekt til en hverdagstilværelse hvor familien bare er en transitthall for de enkeltes egne prosjekter i sprikende retninger.

Å være den yngste i familien er ikke lett, hvis storesøstrene er tvillinger, tre år eldre og uenige om det meste, unntatt at veslebror på elleve er en pyse som gjør det meste galt.

Men når familiebåten skulle seiles over Oslofjorden en sommernatt, fra Færder fyr til Torbjørnskjær og Kosterøyene, da hadde vinden løyet og jentene allerede gjort sine vakter og gått til køys, og det ble gang for motor. Yngstemann sto til rors og styrte kompasskurs mot en åpen horisont – far ”ønsket å hvile” men kunne selvsagt spørres til råds…

Etter konsentrerte timer dukket fyrene opp i kursretningen, og joda: fyrkarakterene stemte. Vi var på rett sted i verden, og de andre, de bare sov de…

– Du pappa, det er nok ikke mange elleveåringer som har styrt båten på egen hånd over Ytre Oslofjord…  

 

Iboende pedagogikk som situasjonell pedagogikk

Den som arbeider med pedagogikk og friluftsliv må utvikle evnen til å søke opp, skape og ta vare på de gode læringssituasjonene. Og ikke minst å kjenne igjen alle de pedagogiske muligheter og føringer som ligger i friluftslivets mangfold:

Hva handler den her situasjonen om? Hvilke utfordringer gir den og hvilke muligheter kan den romme? Hvilke måter å sanse på legger den an til, hvilken kroppsbruk, hva må vi lære oss å skue etter og tenke på, hvilke former for kommunikasjon og samhandling i gruppen heller situasjonen mot? Hvordan kan vi bruke situasjonen slik at den bidrar til læring, utvikling, selverkjennelse? Iboende pedagogikk. The medium is the message.

Den pedagogisk virksomme må la mennesker møte situasjonene – ikke løse problemer og rydde vekk utfordringer slik at deltakerne kanskje ikke en gang merker dem. Tvert imot kan oppgaven være å gjøre situasjonene tydelige. Men la oss ikke forfalle til oppfatningen at den enkelte lærer seg mest og best gjennom å fomle og famle i en retningsløs ”frihet”. Oppgaven kan være å lære ut å se situasjonene med den erfarnes blikk. Å by situasjoner som motiverer til å lære, fordi det er åpenbart at vi trenger å lære:

Nå fryser vi, da må vi tenne bål. Nå skal vi seile båten sammen, da må vi fordele oppgaver og roller. Nå må vi ned denne elven. Da må vi sørge for å lære oss grunnleggende ferdigheter før vi kommer til de mer krevende strykene. Nå blir veivalget viktig fordi det er mye snø i lehengene og bratt lende. Da må vi ordne rutiner slik at vi ferdes sikkert.
 
Viktig er å gi mennesker erfaringer av å lykkes, av å være på høgde med de krav situasjonen stiller. Virkeligheten selv får angi premissene og den enkeltes egen erfaring gi grunnlaget for utvikling. Handlingene i seg selv bekrefter eller avkrefter vår forståelse og kyndighet. Det er gjennom å finne frem til målet at vi vet at vi kan bruke kart og kompass.

Hvem, hvad, hvor

Fag:Idræt, Kristendomskundskab

Kolofon

Forfatter: Bjørn Tordsson, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, Norge

Bjørn Tordsson virker ved studiet i Friluftsliv, natur- og kulturvejledning ved Høgskolen i Telemark. Han forsvarede i 2003 sin avhandling. ”Å svare på naturens åpne tiltale” for graden Doctor Scientiarum ved Norges idrettshøgskole, institutt for samfunnsfag.

Bjørn Tordsson er født i Sverige år 1953 og har studeret etnologi, filosofi, nordiske sprog og litteraturvidenskab ved Stockholms Universitet. Han har siden 1980 arbejdet i Sverige og Norge med uddannelse i friluftsliv på et eftergymnasielt niveau. Hans hovedfagsafhandling drøfter pædagogiske aspekter af friluftslivet.

UDDRAG
Artiklen er en forkortet udgave af kapitel 3 i Bjørn Tordssons bog "Perspektiv på friluftslivets pedagogik". Artiklen er udgivet på Udeskole.dk i 2006.

Foto: Frank Juel.

 
 

Kommentarer